Tillit
2015
Acrylic on canvas and wood
195 x 169 cm
Photo: Oddbjørn Erland Aarstad
NN-A NN-A NN-A: NY NORSK ABSTRAKSJON, Stavanger Kunstmuseum (MUST)
Tekst av: Maiken Winum
Mona Orstad Hansen sier selv at hun nerder når det kommer til maleri. Hun går fullstendig opp i det og det har hun alltid gjort. Michel Majerus ekspressive verker var en tidlig inspirasjonskilde og da Hamburger Bahnhof viste en stor separatutstilling like etter hans død, besøkte hun den flere ganger. Den står fremdeles friskt i minne og fascinasjonen for sprengkraften og det eklektiske uttrykket i maleriene hans har hun båret med seg. Orstad Hansens tidligere arbeider inneholder mye av denne lekne og energifylte ekspressiviteten, da lerretene hennes den gang ble fylt med fargesterke lag som bygget rom innover i maleriet. De var kontrastrike og kraftfulle, med en flate som mikset det maleriske og penselnære med det polerte og kjølige.
I dag er det ganske annerledes. Den pågående utforskingen av maleriet, nysgjerrigheten for hva det er og kan være, har brakt Orstad Hansen over i noe annet. Det eksplisitt ekspressive har veket til side for et mer minimalistisk og nedstrippet uttrykk, og i stedet for å bygge rommet innover i maleriet vrenger hun det og drar de maleriske elementene ut i gallerirommet. Selve lerretene er ubehandlede og relativt uberørte, imens enkle skulpturelle objekter plasseres direkte på lerretet eller ute i selve rommet. Objektene ses i naturlig sammenheng med verket, men maleriet, som sitt fremste karaktertrekk jo består i flate og todimensjonalitet, plutselig får et tredimensjonalt aspekt. Det er et interessant og ambivalent mellomsjikt Orstad Hansen utforsker her, da maleriene fremdeles ikke fullt utgjør en installasjon, men ikke lenger kun er maleri.
Å jobbe på et ubehandlet lerret er en nådeløs øvelse som inngår ingen kompromisser ved eventuelle feilgrep. I maleriet «Tillit» som Orstad Hansen deltar på NN-A NN-A NN-A med, har malingen blitt påført lerretet med pensel i én eneste lang bevegelsessekvens, noe som antyder at en solid dose skjerpet konsentrasjon har inngått i utførelsen – man får jo kun ett forsøk. Tett inntil lerretet har et stykke tre, som også har fått litt maling på seg, blitt plassert. Trestokken strekker seg utenfor den nedre lerretskanten og hviler mot gulvet.
Orstad Hansen er opptatt av den maleriske «gesten» og beskriver maleprosessen som en tilnærmet meditativ tilstand. Det snakkes mye om mindfullness om dagen. Om flyt-soner og autentisitet, ærlige materialer og nærheten til disse. Til tross for at det kun er eldgamle idealer i litt ny innpakning, er det lett å plassere dem på trendbarometeret sammen med digital detox, gastro-grøt og kinfolk-idealisme, men slike mentale rom, i form av absolutt tilstedeværelse i øyeblikket, er helt nødvendig for at et verk skal kunne oppstå, hevder Orstad Hansen. Bak det ferdige resultatet ligger derfor gjerne ti forkastede forsøkt før følelsen av flyt, inspirasjon og tilstedeværelse endelig står i riktig forhold til hverandre og verket plutselig er der.
Den «maleriske gesten» har tradisjonelt blitt assosiert med kunsthistoriens ekspresjonistiske malere, med tydelige penselstrøk som står som spor på lerretet etter kunstnerens hånd og temperament. Tatt ut i det ekstreme og gjerne sammenkoblet med det performative, står Jackson Pollocks drip-paintings og Yves Kleins «Anthropometries». Men den maleriske gesten kan også ha en stillferdig fremtoning, som lar kunstnerens intense konsentrasjon og absolutte tilstedeværelse skinne gjennom verket. Agnes Martin, en annen av Orstad Hansens inspirasjonskilder, er en kunstner som arbeidet ut ifra disse premissene. Selv om hun ofte blir plassert i samme bås som minimalistene, kjente Martin seg mer hjemme blant de abstrakte ekspresjonistene, da hun snarere delte deres utgangspunkt for kunsten. Det visuelle uttrykket hennes, med sine lavmælte monokrome grid-konstellasjoner, ligger kanskje nærmere minimalistene enn de abstrakte ekspresjonistene, men hun delte ikke kunstsynet deres. I motsetning til minimalistenes teoritunge forutsetninger og idealet om å utslette alle spor etter kunstneren, utsprang Martins kunstverk fra en personlig og spirituell inspirasjon. Selv om Orstad Hansen ikke deler Martins åndelige utgangspunkt, anerkjenner hun hennes måte å forholde seg til kunstens forutsetning, som jo er inspirasjon. Kunsten kan ikke skapes av intellekt og vilje alene, noen ganger må jeg bare bestemme meg for å gjøre absolutt ingenting, for at inspirasjonen plutselig kan innfinne seg, sier hun.